Hadebra Uganda!

Heei igjen!

Dagen for hjemreise er her, og de siste dagene har ikke gått i noe spesielt, men jeg føler tiden har flydd forbi likevel. Det har egentlig passet meg bra med tanke på at magen ikke har vært seg selv de siste ukene. Jeg tror bare den trenger en god dose norske vaner, så blir den bra igjen. Og nå er det bare noen timer igjen før jeg er på vei hjem igjen til Norge.

Det var veldig dumt at jeg hverken fikk bli med på kulturkveld eller safari, men jeg har likevel hatt en fin opplevelse. Jeg har sett og opplevd ting som ikke kan beskrives engang. Jeg har vært så tett innpå og midt oppi de verste tilstander jeg kan tenke meg. Jeg har sett og opplevd, og fått en erfaring som har gjort meg rik. Jeg vet jeg ikke har gjort store greiene her, men jeg føler meg fornøyd med å ha kunnet bidra på en måte iallefall.

Jeg klapper for folka i Bring Children From Street for det arbeidet de gjør hver dag. Lykke til videre og stå på! Så må jeg også si tusen takk for meg, og for det de har gjort for meg disse ukene. Ekstra stor takk til snilleste Kristin, som har sørget for å omtrent steppe inn som en ekstra mor for meg disse fem ukene. Jeg setter utrolig stor pris på all matlagingen, og omtanken ikke minst.

Jeg kommer ikke hjem med noen sydenfarge, men presterte så fint å bli solbrent ila disse siste dagene. Planene jeg hadde om å sole meg i fint bergensvær når jeg er hjemme har jeg hørt at jeg må ligge vekk, ettersom været ikke har vært på topp i det siste. Men det får gå. Jeg vet iallefall at jeg er blant de heldigste i hele verden som får bo i et så bra land som Norge. Det er så sinnssyke forskjeller, og jeg som har vært her litt over en måned er virkelig klar for å innta den norske sengen min igjen. Det er ikke uten tvil at Norge er det beste landet å bo i, og jeg kommer alltid til å ha Afrika i bakhodet. Så skal jeg aldri glemme å være takknemlig over hvor heldig jeg er. Hadde bare jeg kunnet fikset et godt og bra liv for alle her i Uganda, så hadde jeg ikke nølt et sekund. Jeg kommer aldri til å glemme hva jeg har opplevd!

Takk til alle som har fulgt med på bloggen forresten! Håper jeg ikke har kjedet dere med alt for mye tanker og tekst! Kjekt at dere ville følge med :) Vi snakkes i Norge!

- Ida

Barna i Katangaslummen!

Halloen!

Mer enn en måned er overstått i Afrika, og det er ikke mange dagene før jeg sitter på vei hjem til kalde Norge igjen. Jeg kan vel egentlig ikke spøke med at det er så kaldt i Norge, når 1 jeg kommer hjem hvitere enn jeg var da jeg dro, og 2 når jeg i tillegg vet at dere har hatt masse knallvær mens jeg har vært borte. Men selv om vi har hatt mindre bra vær de siste ukene her, så prøver jeg å sluke det lille av sol jeg får. I morgen går turen mest sannsynlig til det fine hotellet igjen, så da skal jeg ihvertfall prøve å få utnyttet det.

I går var siste dagen i Katangaslummen, og gjett om det har vært en spesiell uke. Startet mandagen med å dele ut drops til ungene, og hadde selvfølgelig ikke nok ettersom jeg hadde feilberegnet totalt. Men fikk nok til to klasser og noen av lærerne, så de var storfornøyd. Tirsdagen gikk i mye lek og dans med ball, og fotballen jeg hadde gitt til de tidligere kom godt med da. Ungene koste seg virkelig, og det var så gøy å se! Jeg avtalte med Christine at jeg hadde lyst å gi ungene en god lunsj, og om ikke hun kunne hjelpe meg med å organisere noe. Jeg sa at det selvsagt skulle skje uavhengig av penger, for koste hva det ville koste, så skulle jeg betale. Hun sa derimot at planen min om å kjøpe lunsjkaker (slike frityrstekte trekantkaker jeg snakket om tidligere) til alle ungene på skolen, ble vanskelig og omtrent umulig, fordi hun damen som laget de ikke hadde kapasitet til å lage så mange. Så forslaget til Christine var at jeg kjøpte med noe annet, og heller delte ut til barna. Så fikk alle noe hver. Dette syntes jeg var en god idé, så på ettermiddagen på onsdag gikk jeg å kjøpte 286 muffins. Det høres kanskje mye ut, men for å si det sånn så var det ikke mer enn 2!! til overs. Det vil si at på skolen i slummen går det minst 284, på den lille skolen, i fem små klasserom. Det sjokkerte meg virkelig. Jeg forstår godt at lærerne tok seg en time pause midt på dagen, der ungene løp rundt, for det må jammen være slitsomt å holde styr på så mange unger.

Muffinsene var ikke store greiene, og kostet meg nesten mindre enn hva EN muffins på norske kafèer koster. Tenk det da. Ungene ble likevel kjempeglade og takknemlige, og det gjorde godt å vite at kanskje noen av de som ikke spiste noe lunsj eller hadde råd til noe mat, fikk en liten matbit den dagen.

De største forskjellene fra denne uken, og forrige gang jeg var her, for to uker siden ca, var antallet på unger. I klassen min de aller første gangene i slummen, var det 5-6 elever. Denne uken var det minst 25 stk hver dag. Dermed ble læringen en ekstra stor utfordring, og Christine og meg fant ut at det beste var at jeg observerte og var med barna selv om jeg ikke direkte underviste. Jeg hjalp til med blant annet navneopprop hver dag, og lærte mye om hvordan læreren kommuniserer med barna her sammenlignet med Norge. Det er snakk om store forskjeller. Og selv om jeg på ingen måte er enig i måten de voksne her "straffer" ungene på dersom de ikke oppfører seg, så skal det sies at ungene har en helt spesiell respekt for de voksne. Kommer læreren inn i klasserommet, så slutter elevene med tull på flekken, og stiller seg opp på plassen sin igjen. Akkurat det var positivt da.

Slenger ved noen bilder jeg har tatt i løpet av tiden i Katangaslummen:

Dette var klassen min den aller første uken. Altså rundt 5-6 elever, maks 7. 

De likte godt at jeg tok frem kameraet ja!

Ungene holdt opp muffinsene for fotografen!

Så skjønne og takknemlige unger!

Det virket som de likte muffinsene, for de forsvant raskt.

Så gøy å få gi noe til ungene. 

Alle ungene sa "thankyou" og nikket, så det manglet ikke på høflighet iallefall.

"Hold oppe muffinsen så høyt dere klarer mens jeg tar bilde".

Se på de da!

Lærer Christine hjalp også, og her delte vi ut til de yngste barna. Dere kan se på bildet at det var mange unger i et lite klasserom.

Her spiste klassen min noe jeg tror var maisgrøt/suppe. 

Måtte selvfølgelig ta et bilde med gjengen min også mens de spiste muffunsene. 

Her gikk det i ballek! Noen av de yngre jentene oppstilt og klar for action.

Jentene i klassen min, oppstilt mens de fikk forklaring fra lærer Christine.

Guttene stod på ene siden og jentene på andre siden. 

Guttene som gjorde litt ablegøyer for kameraet! Så herlige unger!

Blir ihvertfall ett innlegg til før jeg reiser hjem igjen, så får se hva bilder jeg får tatt de siste dagene!

- Ida

Barna ved Nsumba!

Hei alle hjemme!

Dagene her i Uganda går unna i en fei, og det begynner sakte men sikkert å nærme seg hjemreise. Jeg er veldig klar for å dra hjem igjen til Norge, men bruker mye tid til å tenke på alle de fine øyeblikkene jeg har fått oppleve her i Uganda. Blant annet fine øyeblikk sammen med barna ved Nsumba, fine øyeblikk med alle i Bring Children From Street og fine øyeblikk med barna i Katangaslummen.

Lille meg som reiste helt alene til andre siden av jorden på vegne av min far sin bedrift Sekkingstad AS, har jammen fått et fullt minnekort både på kameraet og i hjertet. Forrige uke, på vei hjem fra Nsumba kjørte vi forbi og stoppet ved skolen som holder på å bygges. Det var så langt ikke kommet opp mer en klasserom og oppholdsrom, og disse var heller ikke ferdig. Men det var klart og tydelig at det skulle bli en skole, og det en jenteskole. First Lady School skal den hete og Annet forklarte også at det skulle komme kjøkken osv, som er det blant annet Sekkingstad har gitt penger til å bygge. Utenfor var det også laget til mye muligheter for planting av ulike plantesorter.

Ellers får dere her noen flere fine bilder av tiden ved Nsumba:

Den flinke klassen min som noterte flittig ned det jeg hadde skrevet på tavlen.

De ville så gjerne ta bilde med den hvite turisten, så det kunne jeg jo ikke si nei til.

Fin gjeng! Blanding av noen av de eldste og noen av de yngre barna. 

Skjønne jenta, som også var den aller minste på barnehjemmet. Hun likte godt blant annet tærne mine.

Fordeling av klær til de yngste. De var for det meste kjempeflinke og tålmodige. Så utrolig gøy!

Nesten alle har fått seg en ting hver på dette tidspunktet, og de holdt godt fast ved det plagget skal jeg si dere. 

En meget fornøyd gutt i midten der, med min gamle arbeids t-skjorte fra Yoberry. 

Solstrålen som gliste etter å ha fått en av mine gamle favorittbamser. Så gøy å se gleden i ansiktet hennes!

En gjeng med fornøyde jenter etter å ha fått forskjellig leketøy og klær. 

Sekkingstad-nettene jeg hadde med ble fordelt på de eldste. Ettersom de kom til å få bruk for de til bøker til og fra skolen.

Flere av de eldste som også fikk seg et Sekkingstad-nett. 

Den yngste som alltid ville være midtpunktet! Men se på hun da, smelt!

Er ikke akkurat rart at jeg syntes det var en fryd å gi tingene til disse ungene. Fredagen fikk de minste også små sett med fargeblyanter og blyantspissere. Blyantspissere var noe de virkelig trengte, så det var veldig kjekt å se at de fikk godt bruk for de.

I morgen er det siste dagen i Katangaslummen, og så er det et par dager igjen før jeg tar flyet hjemover i neste uke.

Vi sees snart!

- Ida

Vi snakkes igjen Nsumba!

Heisann igjen!

Jeg er tilbake i Nsambya etter noen fine og morsomme dager ved barnehjemmet i Nsumba. Jeg har jobbet der som lærer og begynte tirsdags morgen med undervisning i matematikk for klassen P1 (Primary One), som er de eldste som går på skolen på barnehjemmet, dvs. 7-8 år. De barna som var eldre enn det, gikk på en annen skole et lite stykke fra barnehjemmet og dro tilbake til barnehjemmet hver ettermiddag når skolen de gikk på var ferdig. Klassen min var liten med bare 7 elever, men de var veldig søte og flinke. Jeg fikk prøve meg på undervisning og retting av oppgaver. Det var veldig interessant og gøy, og selv om mye er annerledes fra den norske skolen, så er det mye som er likt også.

"Pultene" til elevene. 

Den lille tavlen de hadde til å skrive på. Dere kan tenke dere min store skrift på den tavlen.....ikke akkurat plass til mye tekst.

Skolen på barnehjemmet varte fra 08.30 til 13.00, så etter det brukte jeg dagene til å slappe av, spise, lese i bok og sole meg. Barna gjorde ulike aktiviteter på ettermiddagene, som f.eks. hagearbeid, vasking og sortering av bønner. Sistenevnte fikk jeg ta del i på onsdag ettermiddag ettersom det foregikk rett utenfor rommet jeg sov på. Da sorterte de vekk de stygge bønnene, slik at de kunne bruke de fine til middagene. Det var for det meste de eldste jentene som gjorde dette, og de syntes det var så gøy at jeg hjalp til. I tillegg prøvde de å snakke masse med meg, og spurte meg masse ulike spørsmål.

I går kveld var siste kvelden min i Nsumba, og dermed siste gang alle var samlet før jeg reiste tilbake i dag formiddag. Så da brukte vi ettermiddagen på å dele ut tingene jeg hadde med fra Norge. Jeg tror det er det gøyeste jeg har gjort noen gang. Det at jeg fikk være "julenisse" for alle de barna, som nesten ikke hadde noen ting, var bare så fantastisk og givende. Absolutt alle fikk minst en ting hver, og det var alt fra t-skjorter til tennisballer. Jeg har aldri før sett så glade ansikter. De var så takknemlige og takket meg hundrevis av ganger i løpet av kvelden. Jeg hadde også fått ordnet med ubrukte fotballdrakter, og selv om de var for stor for de fleste, så tok de draktene på og stilte seg opp for kamera. Jeg ble nesten rørt av å stå der og gjøre ingenting. Jeg klarte ikke å slutte å smile. Tenk at det vi hjemme ikke engang hadde bruk for mer, ble de så glad for å få. Andre ting jeg ga var blant annet fotballsko, mine gamle bamser, Sekkingstad-drops og sprettballer. Oh my god så gøy det var! Jeg la meg med et smil om munnen den kvelden, for å si det sånn.

Inngangen til barnehjemmet. 

Ellers har jeg også spist mye rar mat, og under tenkte jeg å vise dere noe av det jeg har spist de siste ukene. Det skal sies at jeg ikke sier nei til noe jeg blir tilbudt her. Jeg spiser det jeg får servert, og sånn er det. Det er som oftest veldig godt, selv om en ikke alltid skulle trodd det. Noen dager spiser jeg derimot mindre hvis eg f.eks. skulle miste matlysten av å få servert en hel fisk på fatet, men jeg er alltid høflig og det er spennende å prøve nye ting.

Banan kokt med grønnsaker i tomatsaus. Servert med avokado. Hmmmmm.

En litt mer "norskvennlig" middag haha! Kyllinglår i saus med grønnsaker, ris, potetstappe og avokado.

Det går i myyyyye bananer skal jeg si dere. Og de kommer i alle mulige størrelser. Se så søt! 

Hvem hadde trodd?? Banan igjen! Kokt og most i noe som jeg forstod var en nøttesaus?? Spør du meg, spør jeg deg! 

Og tada, fisk kokt og servert hel. I følge de andre, var jeg så "uheldig" å miste hodet på veien fra gryta til tallerkenen. Veldig synd det ja. Jeg tror bildet snakker for seg :) MÅ nesten nevne at ja det er kokt, most banan dere ser i hjørnet på tallerkenen. 

Og sist men ikke minst en klassiker. Bønner i saus servert med kassava (den giftige greien jeg nevnte tidligere) og potet. 

Jeg må også få sagt at dette er klassiske og typiske afrikanske retter, og hadde jeg ikke hatt lyst til å ville prøve så hadde jeg sagt neitakk. Selv om det er retter som jeg syntes er spesielle og annerledes, så er jeg veldig heldig som får god, hjemmelaget middag fra bunnen av hver eneste dag, og det setter jeg utrolig stor pris på.

Neste uke blir det skolen i Katangaslummen igjen, og så tar jeg turen hjem til Norge igjen. Det skal bli godt å komme hjem igjen kjenner jeg. Vi snakkes igjen snart!

- Ida

Katangaslummen

Hello everybody!

De siste dagene (unntatt torsdag, pga offisiell fridag i Uganda) har jeg vært i Katangaslummen, og jeg begynte dette innlegget på engelsk fordi jeg i flere dager nå har blant annet vært engelsklærer for barna i slummen. Jeg begynte på mandag etter sen avreise fra Nsambya, som gjorde at vi havnet rett i rushen utenfor Kampala, som egentlig er kronisk tror jeg, fordi trafikken står egentlig alltid uansett hva klokken.er. Da jeg omsider kom frem, var det ikke mange timene igjen før det var ment at jeg skulle dra igjen.

Jeg ble tatt godt i mot, og selv om omgivelsene var ubeskrivelige, så var selve skolen veldig søt. For å komme til skolen måtte jeg krysse en lang elv, som egentlig var et evig avløpsrør. Det var skikkelig slum det. Jeg fikk tanker om kloakk og ulike andre forferdeligheter raskt slått i mot meg. Ellers var skolen veldig slitt og liten. Et lite samlingsområde med et par fargerike hus rundt. De ulike husene var klasserom, og et kontor og det var 5 ulike klasser. Jeg ble møtt av et norsk flagg hengende på kontoret jeg gikk inn på, og en herlig dame med navn Florence. Hun var in charge av skolen, og hun ga meg en rask omvisning i de ulike klassene og lot meg hilse på alle lærerne. Etterpå ble jeg plassert i en stol med en skriveblokk. Hun spurte meg hvilken klasse jeg ville foretrekke å undervise, og om det passet meg å undervise i engelsk og matte. Jeg som egentlig ikke skulle undervise noe som helst i slummen, og ble fortalt dette av Richard for ca. en uke siden, kjente litt svette dukke opp i pannen, men tenkte etterhvert heller på det som en gøy utfordring. Jeg valgte Top class 2, som var de eldste barna på skolen. Dette syntes Florence var en god idé, og det tok ikke lang tid før jeg satt i klasserommet og tok notater for å planlegge neste dags undervisning. Heldigvis fikk jeg mye hjelp fra Teacher Christine, læreren til klassen. Og på den bittelille skolen, som overraskende nok har rundt 100 elever, så var det første dagen bare 4 barn i klassen jeg skulle undervise. Jeg ble fortalt at det ville dukke opp flere barn etterhvert som dagene gikk, og at det alltid var slik etter en ferie.

Inngangen til skoen, med slummen utenfor. 

Kontoret i skolebygget. 

Egen vanntilførsel for skolen. Her får de rent vann til å drikke og vaske hender. 

Skoleplassen med klasserom. To klasserom til høyre og to til venstre. 

Min klasse sitt klasserom helt til venstre. 

De få barna som var der, var søte og koselige, og jeg følte egentlig at jeg ikke kunne se på de som stakkarslige små uten ordentlige hjem. På tirsdag var det tid for at jeg skulle være lærer, og jeg ble pinlig berørt der jeg stod fremfor alle ungene og presterte å knekke krittet jeg skrev med ikke mindre enn tre ganger. Men etterhvert gikk det fint, selv om ungene snakket lite. De snakket mest på sitt eget språk, så jeg skjønte fort at språket ble et hinder. Jeg skrev mattestykkene på tavlen, og ungene skrev ned i bøkene sine. Det var interessant og gøy å være lærer for en liten stund.

Bøkene jeg fikk som "lærer". En skrivebok til å planlegge timer, og et hefte til å føre fravær. 

Tavlen i klasserommet med regnestykker på. Ikke vanskelig å skjønne at det er jeg som har skrevet de nei. 

Plakater som henger bak i klasserommet. Ungene øver på å si disse tingene flere ganger hver dag. 

I pausene ungene hadde, var de ekstatiske. De løp rundt, sloss, solgte lunsjen sin til hverandre for småmynter, demonterte gresshopper og kastet rundt på både kritt og dopapir. Siden de brukte vanlige kritttavler på skolen, så brukte de toalettpapir til å tørke av tavlen etter bruk.

I dag tok jeg med en fotball til elevene. Jeg fikk sjåføren til å hjelpe meg med å blåse den opp på en bensinstasjon, og så ga jeg den til ungene i det jeg kom inn i klasserommet. Øynene til barna lyste opp, og da Christine sa de måtte vente med å bruke den til pausen, så jeg på de at det ble en utfordring. Den ble plassert bakerst i klasserommet, og i det sekundet Christine forlot klasserommet for å fikse noe kjapt, spratt ungene opp og begynte å kaste den rundt. Hun kom raskt inn igjen og tok ballen, og så var det egentlig ikke mange minuttene til det var pause og ungene fikk bruke den så mye de ville. Det varmet virkelig i hjertet mitt da jeg så gleden de fikk av ballen. At noe så lite kunne gjøre de så utrolig glade var bare helt fantastisk. Pausen de hadde hver dag, som varte i en time ca. brukte jeg på å se på hver og en av ungene mens de løp rundt på den knøttlite plassen og jaget ballen. Så mange barn på en eneste ball, på en så liten plass, har jeg jeg aldri sett før. Dere kan tenke dere det var stormende jubel og baluba! Det var rett og slett en gledens dag for ungene, og det føltes så godt.

Jeg snakket mye med Christine om ungene mens de gjorde oppgaver jeg hadde skrevet på tavlen. Jeg spurte blant annet om hvordan det fungerte med lunsj og slikt, siden hun tok inn penger og så fikk en av ungene til å løpe og kjøpe en form for frityrstekte trekantkaker. Hun forklarte det slik at skolen hadde en avtale med noen som stekte disse kakene for de, slik at de fikk kjøpt de hver dag til lunsjen. Men jeg fikk med meg at ikke alle barna ga penger til Christine da hun ropte før pausen, og da sa hun at det var bare de som fikk sendt med seg penger av foreldrene, som hadde råd til mat. Jeg fikk klump i halsen da jeg skjønte at det faktisk var noen av ungene i klassen min som ikke hadde spist noe, og ikke fikk sjansen til å spise noe heller. Hun forklarte også at de fleste barna var syke og det eneste de gjerne fikk i seg i løpet av dagen var en pille. De var Aidssyke, og smittet av foreldrene sine. Noen av de hadde ikke foreldre som var i live engang, og flere bodde på gaten for seg selv eller hos noen andre. De fikk medisiner av sykehuset, men de hadde ikke råd til å ta med penger til lunsjmat. Så utrolig hjerteskjærende å høre at mange av de slet pga sykdommen og i tillegg lite næring osv, og hun sa at derfor presset de ingen av elevene på skolen. Dersom de oppførte seg rart eller ikke klarte å konsentrere seg så skjønte jo alle at de hadde en grunn til de. Hun forklarte også at noen fikk utseendemessige følger av sykdommen, mens hun viste til en av guttene i klassen som hadde en stor kul i bakhodet. Det var dråpen for meg, og jeg måtte ta meg selv kraftig sammen for å holde masken foran ungene.

Jeg ble fortalt at jeg skal tilbake i slummen den siste uken, så det blir bra å få hjelpe til litt mer der da. Men først er det helg, og så går turen til Nsumba og en uke på barnehjemmet.

Håper alt fortsatt står bra til med alle hjemme! Sender hjem ett par gresshopper og salamandere, så snakkes vi snart igjen!


- Ida

11/34

Hei alle hjemme!

Dag 11 er overstått, og nok en ny uke her i Uganda venter meg. Jeg skal begynne i slummen i morgen, og jobbe der halv dag. Eller, jeg skal være der med ungene halv dag. Jeg både gleder meg og gruer meg. Gleder meg til å se barna smile og lyse opp når jeg kommer, og gruer meg til å komme enda tettere på den, for meg, brutale og fæle tilværelsen de lever i. Realiten i at det faktisk er slik de lever og har det hver eneste dag. Jeg kunne nok ha skrevet en hel bok om livet til barna her. En bok med forferdelige beskrivelser og detaljer, som kunne gitt et bittelite innblikk i den måten å leve på som er så fjern for oss andre. Vi som er vandt med å stå opp hver eneste morgen med ulike krav og forventninger til hvordan verden skal være rundt oss. Hvordan menneskene vi omgås skal behandle oss, og hvordan utfordringer vi skulle møte på skal løse seg på enklest mulig måte. Vi vet på ingen måte hvordan den virkelige verden er. Og bare det at vi kan gå og legge oss i en seng hver eneste kveld, er et privilegium. Men jeg laget ikke denne bloggen bare for å fortelle om de drastiske forskjellene (selv om alle i Norge har godt av å få det banket inn i hodet mer enn 1 gang). Jeg laget den også for å fortelle om hva dagene mine her nede går i.

I går var vi i byen igjen. Midt i villeste Kampala, på et utemarked der det foregikk salg av alle slags frukter og grønnsaker en kan tenke seg. Markedet strakk seg ikke ut på all verdens kvadratmeter, så dere kan tenke dere hvite meg som presset meg mellom alle disse markeds-sultne afrikanerne på en hektisk lørdag. For å si det sånn, så var det ikke uten grunn at Kristin tidligere hadde sagt at hun foretrakk å dra på en søndag fremfor en lørdag. Det kan ikke sammenlignes med lørdagene i Bergen engang, for jeg har aldri opplevd noe i nærheten. Men jeg ville ikke vært foruten turen, selv om jeg godt kunne ha sluppet unna alle de nysgjerrige selgerne som grep meg i armen og begynte spørreundersøkelser om hvor jeg kom fra. De fleste forslagene var derimot Italia og Spania, og det kan jeg jo egentlig ta som et kompliment.

Kristin, som mest sannsynlig har mastergrad i det å komme seg gjennom en by proppet full av mennesker som alle hadde de samme handle-planene som oss, visste godt hvordan hun skulle trippe like hel gjennom både folkemengden, motorsykler og biler. Jeg derimot, kom så vidt like hel ut fra opplevelsen, om ikke litt traumatisert da vi omsider satt oss ned for å vente på Annet. Jeg måtte vende hodet til alle sider jeg kunne på samme tid da vi skulle krysse de travleste veiene, og det var flere ganger bare på centimeteren at det gikk uten å ende opp med sykehusopphold. Det hadde vært noe det! Men jeg fikk kjøpt meg to nye bøker, ettersom den ene og eneste jeg tok med fra Norge ble lest ferdig ila de første dagene, selvfølgelig. Og Kristin fikk på den tiden jeg nærmest ble kapret av selgere, kjøpt masse frukt og grønnsaker.

Ellers, så har Kristin sin sønn og datter kommet her, og de er begge veldig søte. Datteren på 18 år, er kjempegrei og vi snakket mye sammen i går kveld. Sønnen hennes er nesten 3 år, og veldig flink i engelsk, så han løp rundt og pratet mye med meg rett etter han kom hit. Jeg har brukt mesteparten av dagen på rommet med den ene boken jeg kjøpte, og ellers ute i solen for å forbedre de forsatt ufine skillene mine på hele kroppen som følge av at jeg soler meg påkledd, ja. Og det hjelper ikke at jeg er stillesittende omtrent hele dagen, og så får servert pizza. Kanskje klærne blir for trange etterhvert, og jeg dermed blir tvunget til å sole meg uten klær, hmm.

Jeg har dessverre ingen interessante bilder å vise til dere i dette innlegget ettersom de eneste bildene jeg har tatt i løpet av de to siste døgnene er av mitt usexye skille på bena, en stor kakerlakk som valgte å drukne i dusjen min og ellers uinteressante bilder som jeg selv forhåpentligvis kan få glede av i fremtiden. Vi snakkes igjen snart!

- Ida

Fredag 3. juni

Heihei!

Det er fredag igjen allerede, og jeg er på min andre uke her i Uganda. Tiden flyr avgårde samtidig som jeg tenker på at jeg faktisk har 26 dager igjen her. Skolen har enda ikke begynt, så det har ikke vært mye for meg å gjøre i forbindelse med skolen så langt. Det starter for fullt på mandag. Mest sannsynlig skal jeg hoppe rett i slummen da, og da blir jeg på egenhånd. Men det er selvfølgelig personer der også som vet at jeg kommer og som skal veilede meg.

De siste dagene kan kort oppsummeres med et ufint skille på bena som dokumenterer at jeg har gått med sandaler i solen. Ellers har vi vært på Nsumba barnehjemmet, og jeg har fått vært med på vasking av tallerkner, barn og klær. Alle tre tingene på samme måte, ironisk nok. Jeg skal ta del i slike ting de dagene jeg skal jobbe der, og det var greit å få en gjennomgang. De bruker såpestykker og biter av tøy til alle de forskjellige vaskeprosessene. Klærne skrubbes med såpestykke og vaskes i stamper, og her snakker vi ordentlig gammeldags vaskeprosess. Selvfølgelig har de ikke vaskemaskin, så de har andre løsninger for å få klærne ren. Samme med oppvasken. Skylling, skrubbing og skylling igjen gjentatte ganger for å få alt helt rent. Jeg ble overrasket da jeg skulle være med å vaske barna, men tanke på at de fleste barna der ikke ser på meg som en skikkelig voksen, tror jeg iallefall ikke. Men selvsagt skulle jeg ikke vaske de eldste barna. De er jo opptil 16 år gammel, og vet heldigvis hvordan de skal vaske seg selv. Men de voksne vasker de minste barna, slik at de kan lære og etterhvert gjøre det selv. Det var veldig interessant å stå og skrubbe en liten afrikansk gutt eller jente inn med såpe, for så å bruke hendene til å skylle vekk såpen etterpå. Ungene var skeptisk, men syntes for det meste at det var kjempemorsomt at jeg skulle være der inne med de mens de alle var nakne. De har ikke dusjer, og pga vanskelighetene med vanntilførsel har de foreløpig ikke mulighet til å ha det heller.

Litt oppvask som lå til tørk. 

En grisefarm utenfor skolen. Foreløpig uten griser, men meningen er at de skal ha griser værende der. 

Høns som gikk rundt fritt, og en av flere stamper som brukes til mat og vask. 

Nyvaskede klær som hang til tørk. 

Ungene var like begeistret over å se meg, hver gang jeg kom til de. Kanskje litt for overbegeistret i lengden, men jeg forstår at de syntes det er gøy med en hvit jente som de kan leke med, eller rettere sagt leke på. Selv om de innimellom kommer way to far innenfor min intim-sone så vet jeg at de bare mener det godt. De henger på meg og konkurrerer om å sitte tettest mulig inntil meg. Har derfor funnet ut at det er best å være mest mulig stående. Uansett så er barna så skjønne og herlige, og jeg går bare rundt og smiler til de hele tiden selv om vi ikke engang kan kommunisere.

De eldste ungene virket helt fascinert over hvordan jeg så ut, og selv om de snakket sammen på språket sitt så skjønte jeg godt når de snakket om meg. Jeg kan jo egentlig forstå at de snakket om meg også, der jeg satt som en svett, solbrent turist og bare smilte ut i løse luften mens de minste ungene maste på meg. Men de prøvde å spørre meg om ting, som f.eks. om vi hadde griser i Norge, om jeg hadde søsken, om jeg likte pizza, om jeg kjente ulike personer osv. Noen ganger var det vanskelig å forstå hva de mente, og da jeg prøvde å spørre tilbake, forstod ikke de og så ble de sjenerte. (Jeg kommer til å poste bilder av ungene så snart jeg får de godkjent).

Tirsdags kveld dro vi til Nsumba, og i går kveld, etter nesten 4 timer kjøring, var vi tilbake her i Nsambya. Det tok såpass lang tid fordi det var helt kaos med trafikken, og jeg har aldri før opplevd den type kjøring. Med tanke på den lange avstanden, alle salamanderne jeg sov blant og nesten ingen form for dekning i Nsumba, så tror jeg med sikkerhet at jeg foretrekker å bo i Nsambya. Men det er kjempefint i Nsumba og da bor jeg rett ved barnehjemmet også, så det er jo en skikkelig fordel.

Hvor jeg bor i Nsambya. Rommet er helt til høyre under den mannen på stigen. 

Plassen utenfor der jeg bor, som sagt under rekonstruering. 

Hvor jeg bodde og skal bo i Nsumba. Et rom i huset til venstre. 

I dag er det en spesiell dag i Uganda. Det er offentlig helligdag og stor hedring av unge menn som ble brent til døde 3. juni 1886 i Namugongo, fordi de nektet å ta avstand fra kristendommen. Kristin forklarte dette kort og sa at dette er en stor dag både for Uganda og Afrika, og at det kom folk fra andre steder i Afrika til Uganda for å feire og hedre de døde.

Vi derimot har bare slappet av i dag, og skal nok gjøre det resten av dagen og. I sted laget Kristin kjempegode pannekaker til oss, så det er ikke snakk om at jeg skal gå et eneste sekund sulten her. I går ble jeg tilbudt både ny afrikansk spesialitet med kassava (som jeg leste på nettet at mennesker muligens har dødd av?? dersom den ikke tilberedes på riktig måte, men hun kokte den godt), eggplante og afrikansk vin. Jeg takker Kristin for å være så grei og hjelpsom som hun er, og hadde bare alle vært like fantastisk som både hun og de andre som jobber for Bring Children, så hadde det virkelig ikke vært mye problemer i verden.

Selv om jeg lever luksus her, så må jeg innrømme at jeg savner norske ting også. Sender masse klemmer hjem!

- Ida